Siden nogen skrike ut at eg ska skriva noge fra mitt eget liv, så får eg heller prøva. Noge eg har tenkt på i det sista e om me har det for godt i dette samfunnet.
På fredag så var eg i praksis i hjemmesykepleien på Hinna, og så sko eg stella ei flotte gammale dama. Hu va rett å slett nydelige. Hu va meir elle mindre sengeliggande og e sterkt angrepen av leddgikt. Hu e kjempe tynn og hadde veldig lite krefter. Det va sånn at eg va redde eg sko knekka etter eller anna på na. Selv om hu hadde så dårlig helsesituasjon så var hu utrolig glad og takknemlig for alt. SÅNNE MØTER SKO EG ØNSKA ADLE FEKK. Eg blir rett å slett rørt. Sko ønska eg konne gifta meg me de. Eg ser for meg at hvis dette hadde vært meg så ville eg vært deprimert og lei og sur.
Eg snakka litt med henna og kom inn på koss de hadde det i gamle dager. Det e veldig lærerikt å hørra på det. Hu fortalte at når mannen hennas va 14 så måtte han legga lønningå si på bordet te foreldrene for eller gjekk det ikkje opp. IIIIK tenke eg, det hadde eg vell aldri klart.
Så sa hu følgande:
"Eg tror at folk he det så godt i dag at de blir deprimerte". Så snakka hu videre om at hu meinte at folk har behov for å se at de e med å hjelpe te, og at dette e veldig vanskelig i dag. Siden alle har masse penger, og de fleste sleppe å gjer så møje for å få det. Eg må sai at eg e litt enige. Eg ser det litt på ulike pasientgrupper også, de rondt 40 e som regel bare sure. Mens de fra 60 - 70 opp e fantastisk flotte.. E det fordi de har lært seg å takle ting bedre ? Det tror eg faktisk.
HALLELUJA for eldre mennesker, me kan læra møje av de. Takke Gud for eg får lov å møte sånne mennesker. Hb eg klare å ver liga blie når eg blir gammal å skrale.