Børge Ousland – Helt eller antihelt??

Var på et foredrag med denne utrolige mannen forrige uke. Og det er utrolig hva han har oppnådd, gått over Nordpolen, Sydpolen, klatret Mount Everest og nå til sist gått til Nordpolen vinterstid. Dette var en av de siste utfordringene innen slike ekspedisjoner som ikke tidligere var blitt gjennomført fordi det ble sett på som umulig. Og når han forteller høres det unektelig sånn ut også. Besøk av tre isbjørner på to dager i teltet, åpne råker som må svømmes over uten at man ser hvor langt det er fordi det er helt mørkt. En kontinuerlig angst i flere uker for at isbjørn kan være like bak deg i mørket uten mulighet til å oppdage den i tide. Og triumfen over å klart det umulige. Og slike bragder har han holdt på med i 20 år. (www.ousland.no/om.html)

Men er dette virkelig en helt? Bør slike personer hylles? Jeg oppfatter den type mennesker som ekstremt egoistiske uten evne til å se lenger enn sin egen personlighet. Når han i foredraget sier at man kan alltid tøye grensene lenger enn man tror, og at mennesker vanligvis setter sine egne grenser alt for tidlig så er jeg fullstendig enig i det. Men måten han tøyer sine egne grenser gjennom kontinuerlig å prioritere egne mål, leve over grensen til det forsvarlige og risikere sitt eget liv, gjør at han bevisst (!) setter familien. Etter min mening er det de som venter hjemme som er heltene. Leve i frykt over å miste et familiemedlem år etter år fordi han ønsker å utforske egne mål, egne drømmer og gjøre seg selv berømt. Dette tror jeg er en av de viktigste grunnene til at utallige familier splittes, egne mål blir prioritert foran fellesskapet og at selvrealisering nærmest blir sett på som en plikt. Og en videre heltedyrkelse av den type personligheter tror jeg bare vil øke skillsmissestatistikken.

De virkelige heltene er de som prioriterer fellesskapet, familien og som klarer å få slike ekteskap til å fungere på tross av høye odds.

Dømmer jeg for sterkt nå eller er dere enige?